Statsløse

De fleste statsløse asylsøkere i Norge er palestinere, men statsløse kommer også fra andre land og områder. UDIs statistikk skiller ikke mellom ulike grupper av statsløse. Statistikken omfatter også palestinere fra Syria, som i all hovedsak gis beskyttelse.

De fleste statsløse asylsøkere i Norge er palestinere, men statsløse kommer også fra andre land og områder.

Norsk lov og praksis er analysert av NOAS og Det Europeiske nettverket for statsløse i den europeiske statsløshetsindeksen, sist oppdatert i februar 2019. Indeksen er et nettbasert verktøy, som gjennom sammenlikning av lov og praksis vurderer hvordan 14 europeiske land håndterer statsløshet og hvordan de beskytter statsløse personer – holdt opp mot folkeretten og god praksis.

Norge bryter FN-konvensjoner om statsløshet

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) utga i 2015 en rapport om situasjonen for statsløse i Norge. Rapporten konkluderer med at norsk lovgivning og praksis på flere områder strider med FNs konvensjoner om statsløshet, som Norge har sluttet seg til (Konvensjonen om statsløses stilling og Konvensjonen om begrensning av statsløshet). Regjeringen har ikke fulgt opp rapporten. FN-konvensjonene har blitt oversett av utlendingsforvaltningen, og rettighetene til statsløse personer i Norge har ikke blitt ivaretatt. 

Siden Norge ikke har prosedyrer for å avgjøre hvem som skal ha status som statsløs i Norge eller en egen oppholdsstatus for statsløse, kan ikke statsløse få legalisert sin status i Norge – med mindre de får opphold etter søknad om asyl. Det er i strid med FN-konvensjonen om statsløses stilling av 1954.

I asylsaker ser NOAS dessverre at utlendingsforvaltningen ofte avviser argumenter om statsløshet, uten å vurdere Konvensjonen om statsløses stilling. I noen saker konkluderer forvaltningen med at en person har rettslig krav på statsborgerskap i et annet land, uten en individuell vurdering av hvordan det aktuelle landets regelverk anvendes i praksis. I andre saker viser forvaltningen til at personen kan tilegne seg statsborgerskap i et annet land, uten å ta hensyn til at resultatet av søknadsprosessen er usikker. Prosessen kan ta flere år og innebære høye advokat- og sakskostnader. Norsk praksis er her ikke i samsvar med UNHCRs håndbok om beskyttelse av statsløse etter statsløshetskonvensjonen.

Barn fødes til statsløshet i Norge

Både FNs høykommissær for flyktninger og NOAS har flere ganger minnet norske myndigheter på Norges folkerettslige forpliktelse til å begrense statsløshet. I oktober 2016 ga endelig Justis- og beredskapsdepartementet en instruks til UDI om tolkningen av statsborgerloven, for å sikre at barn født til statsløshet i Norge kan få norsk statsborgerskap i tråd med folkeretten.

Dessverre sendte departementet et lovforslag på høring i juli 2017, som sier noe annet enn instruksen. Folkeretten tolkes her annerledes enn tidligere, men uten at det begrunnes. Vedtas lovforslaget, vil barn risikere å tilbringe hele barndommen på asylmottak – som statsløse og uten oppholdstillatelse. Først når de fyller 18 år vil de etter regjeringens forslag kunne regularisere sin status. Statsløse barn vil da ikke få oppfylt sine rettigheter.

Lovforslaget går i motsatt retning enn resten av Europa. Hele 17 land i Europa har innført systemer for automatisk innvilgelse av statsborgerskap ved fødselen for barn som ellers ville bli statsløse. Erfaringen fra disse landene viser at innføring av et slikt tiltak har svært lave samfunnsøkonomiske konsekvenser.

Regjeringen har fortsatt ikke sendt lovforslaget til Stortinget, og det er usikkert hva som vil skje videre. 

Illustrasjonsbilde  Foto: UNHCR/Roger Arnold

Illustrasjonsbilde Foto: UNHCR/Roger Arnold

Statsløse palestinere

norsk lovgivning og praksis på flere områder strider med FNs konvensjoner om statsløshet,

Palestinske flyktninger som flyktet under krigene i 1948-49 og 1967 og deres etterkommere, har en spesiell stilling i FNs flyktningkonvensjon. Tidligere ga norske myndigheter flyktningstatus til alle palestinere fra Gaza og Vestbredden, men praksis ble endret i 2009. Nå vurderes sakene på samme måte som for andre nasjonaliteter, slik at det kun er palestinere som risikerer forfølgelse ved retur etter en individuell vurdering som får beskyttelse i Norge. Det er i strid med flyktningkonvensjonens artikkel 1D og UNHCRs retningslinjer for hvordan denne bestemmelsen skal tolkes. 

Norsk praksis skiller seg også fra praksis i andre europeiske land. EU-domstolen har kommet til at det skal gjelde spesielle regler for statsløse palestinere som flyktet under krigene i 1947-48 og i 1967 og deres etterkommere. Palestinere som har måttet forlate et område der de kunne fått bistand fra FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), skal ifølge EU-domstolen få flyktningstatus. Dette betyr at terskelen for å få beskyttelse for palestinere skal være lavere enn for asylsøkere generelt.

På slutten av 2018 og i 2019 har NOAS i rettshjelpsarbeidet sett noen saker der UNE anvender artikkel ID i flyktningkonvensjonen, med henvisning til EU-domstolens praksis. Det gjenstår å se om dette innebærer en tilstrekkelig endring til at norsk praksis vil være i samsvar med flyktningkonvensjonen. 

Andre statsløse

Noen statsløse asylsøkere i Norge er etterkommere av iranske flyktninger som tok tilhold i flyktningleiren Al Tash i Irak på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Barna født av flyktningene, som aldri har vært i Iran og ikke er registrert der, har ikke iransk statsborgerskap. Den iranske ambassaden i Oslo tilbyr dem heller ingen bistand. 

NOAS mener de omfattes av FN-konvensjonen om statsløses stilling og at de derfor har rett til opphold. Norske utlendingsmyndigheter er av en annen oppfatning, og har blant annet krevd at asylsøkerne må ta saken sin opp i en forvaltningsdomstol i Iran. NOAS har engasjert advokat i Iran i tre saker, for å se om iranske myndigheter etter en slik omfattende og vanskelig tilgjengelig prosess vil anerkjenne disse personene som iranske borgere. Den iranske domstolen har avslått alle tre sakene. I NOAS’ domstolsprosjekt er det nå flere saker til behandling i rettsapparatet for en rettslig avklaring av disse spørsmålene.

I Norge er det også asylsøkere med irakisk bakgrunn som ble deportert til Iran under Saddam Husseins regime på 1980-tallet, og deres etterkommere. En del feily-kurdere og shia-arabere ble ansett som iranere, og ble derfor fratatt sine irakiske statsborgerskap og deportert fra Irak. De har levd lenge i flyktningleirer i Iran. I dag har mange av dem reist tilbake til Irak. En lov fra 2006 gir mange av dem rett til å få tilbake sitt irakiske statsborgerskap. En del av flyktningene strever imidlertid med å dokumentere sin tilknytning til Irak, blant annet fordi de ikke er registrert i folketellinger der. Den irakiske ambassaden i Oslo bistår dem ikke, og svarer heller ikke på brev fra NOAS når vi tar dette opp. NOAS mener at flere asylsøkere i denne kategorien må anerkjennes som statsløse og gis oppholdstillatelse i Norge.


Foto ved link på forsiden: UNHCR/Achilleas Zavallis