Regjeringen bekymrer seg over økende økonomisk ulikhet, utenforskap og fattigdom som særlig rammer barn. Samtidig undergraver symbolpolitikk på asylfeltet flyktningers trygghet, tillit og mulighet for raskest mulig integrering.

Regjeringens nye erklæring, Granavolden-plattformen, inneholder mange gode intensjoner om å styrke integrering og innvandreres mulighet til relevant utdanning og arbeid. I en situasjon hvor antallet asylsøkere de siste tre årene har vært rekordlavt og hvor rundt 70 prosent får opphold, ligger alt til rette for å følge opp integreringspolitiske viljeserklæringer. 

Dessverre prioriterer regjeringen symbolpolitiske tiltak med eneste formål å gjøre Norge til et mindre attraktivt asylland. Et ønske om å «sende signaler» til mennesker som potensielt kunne komme til å søke beskyttelse i Norge, har resultert i tiltak som hindrer integrering av flyktninger med opphold.

Villet usikkerhet for somaliere

Siden 2016 har regjeringen holdt en stor gruppe somaliske flyktninger i usikkerhet om eget oppholdsgrunnlag. Somaliere er den gruppen av flyktninger som de siste årene har hatt den laveste andelen sysselsatte, og regjeringens praksis for opphør av flyktningstatus forverrer situasjonen. 

Flyktningkonvensjonen inneholder en til nå stort sett sovende bestemmelse om at flyktninger kan miste oppholdstillatelse, dersom situasjonen i hjemlandet forbedres vesentlig og varig. Regjeringen instruerte i 2016 utlendingsforvaltningen om at kan-bestemmelsen må praktiseres som en skal-bestemmelse i forbindelse med søknader om permanent opphold. En gruppe på 1600 somaliske flyktninger som kom til Norge mellom 2012 og 2014 fikk høsten 2016 beskjed om at de i forbindelse med søknad om permanent opphold kunne miste oppholdstillatelsen i Norge og returneres til Mogadishu. 

Mistet studieplass og jobb

Somaliernes midlertidige oppholdstillatelse ble først ikke fornyet mens opphørssaken skulle behandles. Uten lovlig opphold mistet mange studieplass, arbeid, barnehageplass og bolig. Det juridiske grunnlaget for regjeringens instruks var for dårlig utredet, og utlendingsforvaltningen har måttet bruke lang tid på å avklare praksis i forhold til andre forpliktelser Norge er underlagt i norsk og internasjonalt lov- og avtaleverk. Per februar 2019 ventet forvaltningen fortsatt på avklaringer fra Justisdepartementet.

Resultatet er at svært få så langt har fått endelig vedtak om opphør av flyktningstatus, mens store grupper er kastet ut i usikkerhet. Opphørsinstruksen er først og fremst et symbolpolitisk tiltak – med dramatiske konsekvenser for flyktningene det gjelder. Reglene for å få permanent opphold er strammet inn. De som ikke oppfyller vilkårene for permanent opphold, kan leve i konstant usikkerhet om de vil bli sendt tilbake til hjemlandet – også etter mange års opphold i Norge. 

Tvunget til å bli i mottak

I Granavolden-erklæringen understrekes at barn og unge med innvandrerbakgrunn skal kunne delta i aktiviteter på lik linje med andre barn. Men mange barnefamilier og enslige mindreårige har opphold med begrensninger. Slike tillatelser må fornyes årlig, og for familier kan bosetting ikke skje før etter første gangs fornyelse. Med over ett års ventetid på behandling av søknader om fornyet oppholdstillatelse, tvinges mange familier til å bli i mottak i årevis. Konsekvensen er en gruppe barn med oppvekst i familier i fattigdom. Myndighetenes begrunnelse for å gi slike begrensede tillatelser er at søkerne selv i større grad må bidra til å avklare egen identitet gjennom kontakt med hjemlandets myndigheter. 

For mange er det svært vanskelig å skaffe den dokumentasjon som norske myndigheter krever. Dels på grunn av at dårlig økonomi og manglende reisedokumenter gjør det vanskelig eller umulig å oppsøke hjemlandets representasjonskontor utenfor Norge. Og dels fordi hjemlandets dokumenter uansett har for lav notoritet i forhold til norske myndigheters krav. Mange enslige mindreårige mangler nettverk i hjemlandet som kan bistå dem med de nødvendige bekreftelser på opprinnelsessted og alder. 

Sult i mottak

Samtidig med at flere barn blir boende lenge i mottak, opprettholdes ekstremt lave satser for økonomisk støtte til mottaksbeboere. Beboerstøtten ligger langt under satsene for sosialhjelp. Slik forsterkes forskjellsbehandlingen av barn i mottak i forhold til andre barn. En studie fra OsloMet i 2018 viste at ni av ti beboere i mottak sier de ikke har tilgang til nok, trygg og næringsrik mat over tid. 20 prosent av barnefamiliene opplevde at barna deres sulter.

Holdes i passivitet 

Regjeringen understreker betydningen av styrket norskopplæring og bedre tilpassede tiltak for å øke relevant kompetanse og sysselsetting. Samtidig opprettholdes store kutt i norskundervisning i asylmottak. Asylsøkere må i hovedsak kunne framlegge pass for å få midlertidig arbeidstillatelse, mens de venter på å få sin asylsak behandlet. Det kreves ikke pass for å få beskyttelse og oppholdstillatelse i Norge. Det betyr at mange asylsøkere som nektes å ta lønnet arbeid mens de venter på svar på søknaden, senere vil få oppholds- og arbeidstillatelse. Manglende mulighet til å ta lønnet arbeid under ventetiden bidrar til passivitet og forsinker integrering blant mange som skal bli i landet.

Urimelig gebyr hindrer familiegjenforening

Forskning om flyktningers integrering viser betydningen av trygghet for familiens situasjon og mulighet for familiegjenforening. Regjeringen forventer at flyktninger tar et større ansvar for egen integrering, samtidig som familiegjenforening vanskeliggjøres. Et gebyr på 10.500 kr for å kunne søke familiegjenforening med voksen person er urimelig høyt.  

I Granavolden-plattformen forplikter regjeringen seg til å redusere gebyret. Dette ble imidlertid også lovet i Jeløya-erklæringen fra januar 2018, uten at det ble fulgt opp i budsjettforslaget for 2019. Blir gebyret heller ikke i 2019 konkret foreslått redusert, viser det at det likevel ikke er så viktig å gi flyktninger og deres barn de samme muligheter som andre familier – og at avskrekkende symbolpolitikk er viktigere enn at flyktninger inkluderes i statsminister Erna Solbergs «hverdagsintegrering».