Den politiske hovedhistorien om Norge og asylsøkere har endret seg drastisk på få år. Fra en fortelling om en streng, men rettferdig politikk godt innenfor FNs flyktningkonvensjon, til en fortelling om et truet land som må beskyttes mot flyktninger og asylsøkere.

Vinteren 2015 kom det sterke oppfordringer fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) om behov for å hente ut flere flyktninger fra Syrias nærområder. Et stortingsforlik uten FrP gikk inn for å hente 8000 syriske kvoteflyktninger til Norge over tre år. I offentlig debatt ble dette gjennomgående vurdert som rett og rimelig.

Panikk i Stortinget

Asylankomstene til Europa og Norge økte utover i 2015. I løpet av noen høstmåneder kom 5500 asylsøkere over den norsk-russiske grensen på Storskog. Norske myndigheter hadde ikke kontroll på situasjonen. Stortinget fikk panikk og den politiske debatten bråsnudde, med etterlysning av innstrammingstiltak og stengte grenser.

I november fikk regjeringen støtte til en rekke hastevedtak i Stortinget. Utlendingsnemnda ble satt under politisk instruksjon og asylsøkere kunne avvises på den norsk-russiske grensa. Flertallet i Stortinget samlet seg i brede forlik om innstramminger og integreringstiltak. I romjula sendte innvandringsstatsråd Sylvi Listhaug til dels dramatiske, men dårlig utredede innstramningsforslag på høring. Flere av forslagene gikk mye lenger enn stortingsflertallets forlik.

«Norge må beskyttes mot grunnløse asylsøkere»

Regjeringens historiefortelling er nå at det attraktive livet i velferdsstaten Norge må beskyttes mot «grunnløse asylsøkere». Utfordringen er at vi ikke vet om en søknad er grunnløs før saken er vurdert. I perioden 2015 – 2017 har minst to tredeler av asylsøkerne fått opphold. Det politiske flertallet vil ha signalpolitikk som markerer høye krav for å få opphold og egeninnsats for å bli integrert i Norge. Samtidig er det kuttet i norskundervisning på mottak og svært få får innvilget midlertidig arbeidstillatelse mens asylsøknad behandles.

Flyktninger og asylsøkere blir ikke lenger diskutert primært ut fra hvilke grupper som har størst beskyttelsesbehov. Premisset for diskusjonen er at mennesker med lite utdanning, fremmed kultur og religion og lav arbeidsdeltakelse truer våre barns velferd og våre norske verdier. I tillegg er det urettferdig at noen få får opphold på kostbare ordninger i Norge, mens mange må klare seg i ekstremt vanskelige situasjoner i konfliktenes nærområder. Regjeringens mål om en av de strengeste asyl- og flyktningpolitikkene i Europa og færrest mulig asylsøkere til Norge, støttes av Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Fra desember 2015 stanset asylankomstene til Norge opp. EU-Tyrkia-avtalen og stengte grenser i Europa har siden gitt rekordlave ankomster.

«Bedre å hjelpe flyktninger der de er»

I september 2016 signerte Erna Solberg New York-erklæringen, som forplikter Norge til å bidra til et internasjonalt samarbeid om tiltak for å bedre flyktningers situasjon, innenfor rammene av Flyktningkonvensjonen. Men i den nasjonale debatten blir internasjonale initiativ begrenset til at Norge fortsatt skal være en av de største økonomiske bidragsyterne til flyktningene «der de er». Regnestykker viser hvor mange flere flyktninger som kan nås med basis nødhjelp og bistand i nærområdene, i forhold til hva det koster å få asylsøkere og flyktninger til Norge.

Utfordringer for infrastruktur, arbeidsmarked og samfunnsutvikling i tungt belastede land som Libanon og Jordan, samt trykket på landenes helsetjenester og utdanningssystem, er i liten grad en del av diskusjonen. At Flyktningkonvensjonen er et minimums-rammeverk, med stor rom for ulike løsninger for mennesker på flukt, vektlegges heller ikke.

«Asylinstituttet er under press»

Tvert imot dreier mye av den nye asylpolitiske samtalen seg om hvor store utfordringer flyktningene representerer for Norge og Europa. Asylinstituttet og Flyktningkonvensjonen, ikke det manglende europeiske samarbeidet, presenteres som hovedproblemet.

Sommeren 2017 ønsket hverken Ap eller Sp asylpolitikk på dagsorden i valgkampen. Partiene så for seg regjeringsskifte og at de skulle overta ansvaret for en fortsatt usikker ankomstsituasjon. Vurderingen var at debatter om asylpolitikk bare ville gagne FrP. Regjeringsutfordrer Ap ble derfor overkjørt da innvandringspolitiske utspill fra Listhaug ble dominerende i debatten.

Det nye skremmebildet var hvor mange av verdens 65 millioner flyktninger som ville ønske å komme til Norge, om de fikk mulighet til det. Det bleknet at snaut to tredjedeler er internt fordrevne i eget land og at over 80 prosent av verdens flyktninger befinner seg i utviklingsland med liten reell mulighet til å ta seg til Norge. I stedet ble millioner av flyktninger internasjonalt satt opp mot de samfunnspolitiske utfordringene som følger med økt innvandring av personer med annen kulturell bakgrunn og liten eller ingen utdanning.

Den nye fortellingen kan legitimere menneskerettsbrudd

Muligheten til å søke beskyttelse i Europa har blitt stadig vanskeligere. Begrunnelsen er å få bukt med kynisk, kriminell smuglervirksomhet og stanse «grunnløse» asylsøkere fra å legge ut på farlig ferd. Men i stedet for å gi mulighet til å få vurdert beskyttelsesbehov nærmere konfliktene og trygge reiseveier, velger Europa å se gjennom fingrene med menneskerettighetsbrudd og vanstyre og betaler autoritære og korrupte ledere i Tyrkia, Libya og andre land i Nord-Afrika for å holde flyktninger tilbake fra Europa.

Mennesker med behov for beskyttelse, som nå nektes tilgang til Europa, må betale en trippel pris for mislykket politikk. For det første er de tvunget på flukt av langvarig krig og konflikt. For det andre blir deres mulighet til å søke beskyttelse undergravd av påstander om at det er asylinstituttet – og ikke manglende politisk vilje til samarbeid om asyl- og flyktningpolitikk, som er Europas utfordring. For det tredje blir deres utestengelse framstilt som nødvendig for at europeiske stater skal kunne rydde opp i tidligere feilslått eller manglende integrerings-, utdannings- og arbeidsmarkedspolitikk.

I verste fall kan den nye asylpolitiske historien legitimere økt undertrykkelse, flere og grovere overgrep og dermed flere mennesker som drives på flukt internasjonalt, samtidig som økonomiske forskjeller, barnefattigdom og utenforskap øker i Europa.