Ifølge folkeretten skal internfluktalternativet bare brukes hvis det finnes et trygt område i hjemlandet som er tilgjengelig for asylsøkeren, og det er rimelig å henvise personen dit. I juni 2016 vedtok Stortinget at rimelighetskravet skulle fjernes fra utlendingsloven. Det betyr at det ikke lenger skal gjøres en vurdering av om det er rimelig i det konkrete tilfellet å avslå asylsøknaden og henvise asylsøkeren til en annen del av hjemlandet. Så lenge det finnes et område i landet som anses som trygt, og som er tilgjengelig for asylsøkeren, kan personen sendes dit, uansett hvor vanskelige livsvilkårene vil være der. Endringen innebærer at langt flere asylsøkere kan få avslag og henvises til internflukt i en annen del av hjemlandet. 
 

 
foto: unhcr/gordon welters

foto: unhcr/gordon welters

 
Nå skal det nå ikke lenger gjøres en vurdering av om det er rimelig å henvise ungdommer til et sted hvor de mangler omsorgspersoner.

Rammer de mest sårbare

Å fjerne rimelighetsvurderingen i internfluktsaker rammer utelukkende de mest sårbare asylsøkerne. Ikke minst for enslige mindreårige asylsøkere har konsekvensene vært dramatiske. Tidligere ble det ansett som urimelig å henvise enslige mindreårige asylsøkere til et område der de ikke har omsorgspersoner. De som ikke kunne returnere til hjemstedet fordi de risikerte forfølgelse der, fikk dermed beskyttelse. Nå skal det nå ikke lenger gjøres en vurdering av om det er rimelig å henvise ungdommer til et sted hvor de mangler omsorgspersoner. Da anses de ikke å ha beskyttelsesbehov, og dermed er det åpning for å gi dem en midlertidig tillatelse som innebærer at de må forlate Norge når de fyller 18 år. I løpet av 2016 har det vært en kraftig økning i antallet midlertidige tillatelser til enslige mindreårige asylsøkere. De fleste av disse vedtakene ble fattet etter at de nye reglene om internflukt trådte i kraft i oktober.

Også barnefamilier, enslige kvinner, personer med alvorlige sykdommer eller funksjonshemminger er blant dem som rammes av innstrammingen. Tidligere kunne slike forhold innebære at det ikke ble ansett som rimelig å henvise personene til en ukjent del av landet, hvor de ofte mangler nettverk. I dag er ikke slike argumenter lenger relevante for om det skal gis beskyttelse. Endringen i internfluktreglene har bidratt til at flere barnefamilier og enslige kvinner fra Afghanistan får avslag nå enn tidligere. 
 

 
foto: unhcr/achilleas zavallis

foto: unhcr/achilleas zavallis

 

Folkerettslig krav

Departementet skrev i høringsbrevet at rimelighetsvurdering ikke er noe krav etter folkeretten. Denne tolkningen står de nokså alene om. Både FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), samtlige flyktningrettseksperter, Advokatforeningen og fagorganet Utlendingsnemnda var uenige i departementets syn. Flere av dem sa klart at det er en folkerettslig forpliktelse å vurdere rimelighet dersom internfluktalternativet skal benyttes. Høringsuttalelsene kan leses her.

Allerede før regelendringen var Norges internfluktpraksis blant de strengeste i Europa, kanskje den aller strengeste.

For få år siden mente også departementet selv at Norge er forpliktet etter folkeretten til å vurdere rimeligheten i hvert tilfelle hvis de skal henvise asylsøkere til internflukt. I forarbeidene til utlendingsloven fra 2008 ble det forutsatt at rimelighetsvurderingen er en folkerettslig forpliktelse. Under Solberg-regjeringen har imidlertid departementet endret standpunkt.
 

Tynt kildegrunnlag

Departementet begrunnelse for å hevde at rimelighetsvurdering ikke er et krav etter folkeretten, var tynn. I høringsnotatet viste de til to kilder, som begge måtte fjernes fra lovforslaget de senere la fram: Høyesteretts plenumsdom var sitert feil, og den tyske flyktningrettseksperten Andreas Zimmermanns syn var ikke riktig presentert. Han gikk ut og protesterte på departementets framstilling av hva han skriver i sitt standardverk om flyktningretten. 

Jussprofessor og flyktningrettsekspert Terje Einarsen var sterkt kritisk til departementets kildebruk på dette punktet. Han karakteriserte den som så tendensiøs at det var grunn til å lure på om formålet var å villede de folkevalgte for å få gjennom en lovendring man ellers ikke ville fått Stortinget med på.

Departementet eneste argument var at ulike lands praktisering av rimelighetsvilkåret varierer. De hevdet at det viser at det ikke finnes noen klar folkerettslig forpliktelse. Mot dette kan innvendes at alle vestlige land opererer med et rimelighetsvilkår, noe blant annet Utlendingsnemnda viste i sitt høringssvar. Rimelighetsvurderingen er tatt inn som et vilkår i EUs statusdirektiv, det vil si at alle EU-land må vurdere rimelighet i internfluktsaker. Variasjonen i statspraksis knytter seg til hvordan vurderingen gjøres, og ikke hvorvidt det skal gjøres en rimelighetsvurdering. Allerede før regelendringen var Norges internfluktpraksis blant de strengeste i Europa, kanskje den aller strengeste. Departementets begrunnelse for å gå enda lengre i restriktiv retning og som eneste land i verden droppe hele rimelighetsvurderingen, var at det varierer noe hvor mye mindre strenge enn oss de andre er.
 

 
foto: unhcr/hameed marouf

foto: unhcr/hameed marouf

 

Kan få humanitært opphold

Sårbare personer som henvises til internflukt og nektes beskyttelse i Norge, kan få opphold på humanitært grunnlag i stedet. Det er imidlertid ikke noe de er sikret. Terskelen er svært høy, og i vurderingen vektlegges innvandringsregulerende hensyn. Opphold på humanitært grunnlag er i liten grad folkerettslig regulert, og forvaltningen i mye større grad kan instrueres om praksis enn i vurderinger som gjelder beskyttelse. Bare fire prosent av asylsøkerne som fikk oppholdstillatelse i Norge i 2016, fikk opphold på humanitært grunnlag. Det store flertallet fikk beskyttelse.

 

 

Foto øverst på siden: UNHCR/Jason Tanner